Pårørende som støtte eller hinder for livsstilsendring

Tenk deg at en person som står deg nær har nødt til å endre livsstil av helsemessige årsaker. Kanskje må vedkommende slutte å røyke, gå ned i vekt, begynne å trene eller bli flinkere til å ta medisinene sine. Støtte fra deg som pårørende kan øke sannsynligheten for at vedkommende lykkes. Problemet er bare at vanlige måter å prøve å hjelpe på faktisk ofte virker mot sin hensikt, og kan gjøre det mindre sannsynlig at vedkommende endrer seg.

Retterefleksen: Trangen til å rette på og korrigere den andre.

Mange som er glade i å hjelpe andre mennesker føler en trang til å omtrent rope “stopp!” og si til personen som trenger å endre sine vaner at det finnes en bedre måte å gjøre ting på. 

Det er kanskje spesielt ved overvekt at man ser denne trangen til å korrigere den andre tydeligst: Den pårørende, og ofte også helsearbeidere, utnevner seg veldig ofte til “matpoliti,” der den overvektiges valg stadig kommenteres på, kritiseres og/eller påpekes på ulike måter. Dette viser seg gjerne i form av spørsmål som “bør du egentlig spise det der?” og andre kommentarer på hva vedkommende skal spise eller ikke spise. 

Trangen til å rette på det den andre gjør, spesielt hvis det er snakk om et område man allerede selv mestrer, kan være ekstrem sterk, og til og med nesten automatisk.  Det er derfor man kaller det å ville korrigere, påpeke eller rette på det den andre gjør for “retterefleksen.” Intensjonen er gjerne veldig god, men det mange ikke er klar over er at denne typen tilbakemeldinger til den som skal endre seg veldig  ofte fungerer mot sin hensikt.

Ingen liker å bli fortalt hva de skal gjøre. 

Ytterst få mennesker liker å bli fortalt hva de skal eller ikke skal gjøre. Når man blir forsøkt overtalt til noe er det helt menneskelig å ville stritte imot, spesielt hvis man i utgangspunktet har motstridende følelser til å endre seg. Alle mennesker liker å føle at de har kontroll over seg selv, sin egen kropp og sin egen skjebne. 

Når man blir fortalt hva man skal gjøre trues denne følelsen av kontroll, og den naturlige responsen er å protestere på de måtene vi kan. “Ja, men....” etterfulgt av grunner til hvorfor vedkommende ikke kan endre seg er derfor en veldig vanlig og naturlig respons når pårørende bruker “retterefleksen.” 

Dersom den andre mot formodning gir etter bare for å få fred, vil han eller hun ha lett falle tilbake i gamle mønstre igjen. Vedkommende har ikke følelsen av å gjort valget selv, og noen ganger kan det å falle tilbake også være en protest mot “hjelp” som har blitt opplevd som direkte ubehagelig, sårende og invaderende. Det å ikke gjøre slik man blir bedt om kan dermed være en måte å få tilbake følelsen av å kunne bestemme over sitt eget liv.

Hva du faktisk kan gjøre. 

Det viktigste du som pårørende kan gjøre er derfor å trene deg opp til å motstå trangen til å bruke “retterefleksen” din på den du ønsker å hjelpe. Det innebærer blant annet at du ikke gir råd og tilbakemeldinger med mindre du har blitt eksplisitt bedt om det. Selv da bør du begrense rådene til der og da, og ikke ta det som tegn på at du kan bruke retterefleksen når som helst i tiden som kommer. 

Spør i stedet gjerne den andre hvorfor de selv ønsker å endre seg, og hvordan de tror de kunne gjort det hvis man tar deres unike livssituasjon med i betraktningen. Å hjelpe den andre til å finne frem til vedkommendes egne grunner til å ville endre seg fungerer langt bedre enn å si hvordan og hvorfor du mener at de må endre seg. 

Varig endring er langt lettere å få til når det har utgangspunkt i den enkeltes ønsker, behov, forutsetninger og livssituasjon, og hver enkelt må få lov til å finne sin egen vei. Du som pårørende kan være en flott støtte på denne veien, forutsatt at du ikke prøver å bestemme hvordan veien skal være. Vær gjerne der for humpene i veien og for å minne vedkommende om hvor langt han eller hun har gått, men la den andre selv finne ut hva som passer best for han eller henne.   

Ps. Fikk du også lyst til å svare “ja, men....” etterfulgt av gode grunner til hvorfor du vil fortsette å bruke retterefleksen nå som du ble fortalt hva du burde gjøre? Det er i tilfelle et godt eksempel på hvordan retterefleksen fungerer i praksis. 

***

OM FORFATTEREN

Lillian Rydning er utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo, og jobber til daglig som psykolog i privatpraksis og hos therapion.com. Hun jobber med kognitiv atferdsterapi innenfor blant annet livsstilsendring, depresjon og sexologiske problemstillinger.

Therapion.com NO - www.therapion.com/no