De fleste seksuelle vanskeligheter kan løses

 

Det er viktig å vite at de fleste seksuelle vanskeligheter har god prognose, det vil si at mange opplever at de kan få løst eller bedret de vanskelighetene de har slitt med, også hvis de har slitt med dem lenge. Online terapi med full konfidensialitet med en psykolog som har arbeidet mye med sexologiske problemstillinger kan være en fin måte å gjøre dette på. Ved å kombinere terapi med hjemmelekser, som du kan gjøre alene eller sammen med partneren din, øker sannsynligheten betydelig for at du får løst problemet en gang for alle.

 Et annet tegn på at du bør søke profesjonell hjelp er hvis problemet har vedvart over tid. Dersom problemet ikke har løst seg av seg selv i løpet av 3-6 måneder blir det stadig mer usannsynlig at det vil løse seg selv. Jo tidligere du tar tak i det, jo lettere er det generelt å snu problemet.  Ved å ta tak i problemet tidlig kan man også ofte hindre at det blir verre. Ved for sen utløsning kan det f.eks for noen skje en gradvis forverring av problemet, slik at han til slutt får veldig store vanskeligheter med å komme i det hele tatt.   

***

OM FORFATTEREN

Lillian Rydning er utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo, og jobber til daglig som psykolog i privatpraksis og hos therapion.com. Hun jobber med kognitiv atferdsterapi innenfor blant annet livsstilsendring, depresjon og sexologiske problemstillinger. 

THERAPION.COM NORGE

Hva er OCD?

OCD består av tvangstanker og tvangshandlinger som begge oppleves som svert uutholdelige for den rammede. Lidelsen har tidligere blitt omtalt som angstnevrose og man antok før at forekomsten var mye lavere enn man vet at den er dag. I dag vet man at lidelsen er relativt utberedt og OCD regnes faktisk som den fjerde mest utbredte psykiske lidelse, etter depresjon, substansmisbruk og fobier. Det regnes med at omkring 1-2% av den generelle populasjon vil rammes av OCD i løpet av livet.

Obsessive Compulsive Disorder (OCD) er en angstlidelse som skaper store vanskeligheter i forhold til en normal livsutfoldelse for den rammede. OCD består av tvangstanker og tvangshandlinger som begge oppleves som svert uutholdelige for den rammede. Lidelsen har tidligere blitt omtalt som angstnevrose og man antok før at forekomsten var mye lavere enn man vet at den er dag. I dag vet man at lidelsen er relativt utberedt og OCD regnes faktisk som den fjerde mest utbredte psykiske lidelse, etter depresjon, substansmisbruk og fobier. Det regnes med at omkring 1-2% av den generelle populasjon vil rammes av OCD i løpet av livet. Dette er et estimat, basert på undersøkelser foretatt hovedsakelig i den vestlige verden. Selv om OCD er en hyppig forekommende lidelse, tar det ofte opp til flere år innen mennesker med OCD kommer i riktig behandling. Blant årsakene til dette ses ofte at de rammede ikke ønsker, eller tør, å fortelle om sine symptomer, da disse som regel oppleves som meget pinlige, skamfulle og ubehagelige. OCD går utover den rammedes livskvalitet på grunn av det omfattende ubehag den rammede opplever, med en dagligdag preget av angst, bekymringer og utmattende ritualer som den rammede føler seg presset til å gjennomføre.

Tvangstanker og tvangshandlinger

Tvangstanker er tanker, mentale bilder elelr impulser, som dukker opp om og om igjen hos den rammede. Ofte er tvangstankenes innhold forbundet med tabubelagte emner, som religiøst, aggressivt, voldelig eller seksuelt innhold. Emner personen helst ikke ønsker å identifisere seg med. Mange med OCD kjenner på, og kjemper med med, følelsen av at de er ved å gå fra sans og samling, at de er ved å bli sinnsyke, eller tanker om at de allerede har blitt det. Dette er feil. Faktisk er en av de ting som kjennetegner OCD at man ikke er sinnsyk, fordi man faktisk er klar over at tankene man har og spesielt handlingene man utfører er overflødige. 

Tanker men ikke vil ha, men som kommer igjen og igjen og man opplever man ikke kan styre, kan være forferdelig ubehagelig. Her blir det viktig å forstå at jo mer man prøver å ikke tenke på noe, jo mer vil man tenke på det. Dermed har det helt motsatt effekt når en med OCD prøver å kontrollere og kvitte seg med ubehagelige tanker gjennom å prøve å ikke tenke på det ubehagelige. Tvangshandlinger oppstår som følge av tvangstankene, og er gjerne handlinger en person vil utføre for å kvitte seg med de ubehagelige tankene, eller for å forhindre at noe skal skje, som følge av det de har tenkt. Dette blir en ond sirkel, som er vanskelig å bryte, fordi tvangshandlingene feilaktig vil bekrefte tvangstankene.

Det er viktig for rammede å oppsøke profesjonell hjelp, og dette kan være lettere å gjøre hvis man vet at alle mennesker har tendenser til å tenke ubehagelige tanker. Det er ingenting som er for merkelig, pinlig eller skammelig å oppsøke hjelp for. En tanke er nettopp bare en tanke. Det å forholde seg anderledes til tankene, og lære om hvordan ens vurderinger av tvangstanker er opprettholdende for lidelsen vil være en viktig del av behandling for OCD. Dette kan man få hjelp til sammen med en dyktig behandler, for eksempel via nettterapi. Når man lårer å kjenne igjen negative og feilaktige strategier og vurderinger som opprettholder lidelsen, kan man lettere avstå fra disse strategier, lære nye strategier og på denne måte komme videre.

***

OM FORFATTEREN

Karen Chika Gjølmesli  - Legitimert Psykolog. Har arbeidet med mennesker med angst, depressjon og spiseforstyrrelser, og har hovedoppgave innenfor behandling av tvangssymptomer (OCD).

THERAPION.COM NORGE

Veien ut av overspisingslidelse

Mister du følelsen av kontroll rundt enkelte typer mat? Småspiser du hele dagen og er konstant sugen på mat, selv om du ikke er fysisk sulten? Eller hender det at du spiser så mye mat på en gang at du får direkte vondt, blir kvalm eller opplever ubehag? Skjuler du matinntaket ditt for andre, eller opplever å bli deprimert over at du spiser for mye? Dette kan være tegn på at du har overspisingslidelse eller et vanskelig forhold til mat. Det finnes imidlertid god hjelp å få - for eksempel, Online Terapi.
 

Veien ut av overspisingslidelse

Kjennetegn på overspisingsforstyrrelse 

Overspisingslidelse er kjent som binge eating disorder, tvangsspising eller overspisingsforstyrrelse, og er kanskje den vanligste og mest utbredte spiseforstyrrelsen. Samtidig er det gjerne den spiseforstyrrelsen som kanskje er aller minst omtalt – og kanskje også mest skambelagt. 

“Kine” hadde prøvd det meste før hun kom til oss. Hun hadde lest uttallige bøker om hvordan få bedre selvkontroll. Hun hadde prøvd de aller fleste “slanketriksene” og diettene der ute. Hver eneste gang gjentok derimot det samme mønsteret seg: Hun begrenset matinntaket sitt veldig i en periode for å gå ned i vekt. Så ville hun før eller senere sprekke, og en rute sjokolade kunne bli nok til å bli til en overspisingsepisode der hun kunne tømme kjøleskapet. 

Det hele skjedde kun når hun var alene. Maten gikk ned i raskt tempo, omtrent som om hun var i en annen verden, helt til hun var så mett at hun ikke klarte å røre seg. Så ville det gå noen timer, og hun ville fortsette å spise til hun var kvalm og ille til mote. 

Så ville skamfølelsen komme. Selvhatet også. Ofte kunne det igjen trigge mer overspsing. Hvordan kunne hun gjøre dette mot seg selv enda en gang? Enda hun visste så godt at hun var blitt overvektig på grunn av det? Kine var svært fortvilt. Vekten hennes gikk opp og ned som en jojo, og til tross for at hun hadde forsøkt å unngå overspisingsepisodene uttallige ganger falt hun stadig tilbake igjen. Livet vekslet mellom strenge fastekurer, slankekurer og overspsingsepisoder. Ofte kunne hun kjøpe store mengder søtsaker på ulike butikker for at ingen skulle skjønne hvor mye usunt hun faktisk kjøpte. Noen ganger overspiste hun i bilen eller i dusjen, for å unngå at samboeren skulle se og skjønne hvor mye hun faktisk spiste. Det var da hun gikk gjennom søpla på jakt etter matrester at hun forstod at hun hadde et alvorlig problem hun ikke kunne løse på egen hånd. 

Hun var sjeldent fysisk sulten når disse overspisingsepisodene skjedde, men hun hadde merket at hun var mer sårbar for å få dem hvis hun var sulten i utgangspunktet. Følelsen av å være ute av kontroll var dominerende (anonymisert pasienthistorie gjengitt med tillatelse). 

“Kine” i eksemplet over hadde hørt om spiseforstyrrelser, men aldri om overspisingslidelse der man overspiser uten å “rense” seg etterpå, slik man ser ved bulimi. Overspiseren beholder maten i kroppen, og overvekt er en vanlig konsekvens. Mange har et svært negativ syn på seg selv og er deprimert over matinntaket, og Kine var intet unntak. Kine hatet seg selv for å ikke klare å ta seg sammen og unngå overspisingen, til tross for at hun virkelig prøvde. Selvfølelsen hennes var laber. Slik hun så det var hun svak og helt uten kontroll når det gjelder mat. Hun skammet seg veldig. 

Kine hadde gjennomført en langvarig utdannelse det var svært vanskelig å komme inn på. Hun var svært dyktig i karrieren sin, og hadde nådd en lang rekke mål i livet sitt. Hun kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke klarte å få kontroll over matinntaket sitt når hun hadde fått til så mye annet i livet. Hun hadde jo åpenbart selvkontroll på andre områder, så hvorfor klarte hun ikke dette med tanke på mat? Kine brukte mye tid på å gruble over dette, noe svært mange i hennes situasjon gjør.

Det finnes hjelp å få!  

Kines forsøk på å få bedre selvkontroll hjalp henne ikke fordi overspisingslidelse ikke handler om selvkontroll, selv om det fra utsiden kan se slik ut. Det handler om et forstyrret forhold til mat. Å prøve å komme ut av overspisingslidelse ved å få bedre selvkontroll er som å prøve å slå inn en spiker med en sag: Det er rett og slett feil verktøy for jobben.  

Før overspiseren har behandlet overspisingslidelsen sin er det veldig vanskelig å gå ned i vekt, og enda vanskeligere å holde vekten nede i lengden. Det er ikke uvanlig at vekten går opp og ned som en jojo. Noen går opp og ned 30-40 kilo på kort tid. Noen klarer å holde vekten stabil eller nede fordi de sulter seg eller gjennomfører ganske harde trenings – og kostholdsregimer mellom overspisingsslagene.  Felles for mange som sliter på denne måten er at de har erfart at det er ikke bare å ta seg sammen – hadde det vært det ville de jo klart det til nå. 

Et annet fellestrekk er gjerne frykten for å ta kontakt med hjelpeapparatet. Skammen er gjerne altfor stor. Mange tror feilaktig at de er svake eller setter andre negative merkelapper på seg selv, og er ikke klar over at det finnes muligheter for å få hjelp. Mange er redde for å bli dømt. Mange blir fortalt hva de skal gjøre av velmenende slanke bekjente, selv om det ofte fungerer mot sin hensikt og de vet utmerket godt hva som må til – bare ikke hvordan de skal komme dit. Mange blir dessverre også dømt av folk som ikke skjønner at det langt fra alltid er bare-bare å sørge for balanse mellom kalorier inn og ut. 

For mange består veien ut av overspisingslidelse nettopp i det å våge å ta kontakt med en profesjonell behandler. Det kan være et stort skritt å ta, men det kan være første skritt på veien til et liv der mat ikke lenger spiller hovedrollen. For mange er det akkurat den tanken som er motivasjonen som skal til for å ta kontakt med fastlegen sin og be om henvisning til psykolog som jobber med spiseforstyrrelser. Et annet godt alternativ kan være online terapi, eller å besøke en behandler som jobber med overspisingslidelse til daglig.

OM FORFATTEREN

Lillian Rydning er utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo, og jobber til daglig som psykolog i privatpraksis og hos therapion.com. Hun jobber med kognitiv atferdsterapi innenfor blant annet livsstilsendring, depresjon og sexologiske problemstillinger. 

THERAPION.COM NORGE

Når trenger du terapi for å løse et seksuelt problem?

Mange par opplever seksuelle vanskeligheter i blant, enten det er snakk om for tidlig utløsning, mangel på sexlyst, ereksjonssvikt eller lignende. Mange venter for lenge med å søke terapi slik at problemet forverres, til tross for at terapi har vist seg å ha god effekt. Når er problemet alvorlig nok til at du bør søke hjelp utenfra?

Når trenger du terapi for å løse et seksuelt problem?

Det er normalt med seksuelle vanskeligheter i blant. 

Det første som er viktig å understreke er at det regnes som normalt å ha noen seksuelle vanskeligheter i blant. Alle par støter på utfordringer i samlivet på et eller annet tidspunkt, også på det seksuelle området. Når det gjelder seksuelle vanskeligheter er det viktig å være klar over at rundt 15 % av seksuelle møter mellom normalt fungerende par er mislykkede eller direkte dårlige. Det er fordi vi er mennesker og ikke roboter, og av og til reagerer kroppen vår rett og slett ikke helt slik som vi kanskje skulle ønske.  

Tenk deg at en mann opplever å ikke få en ereksjon en kveld, noe som skjer med de fleste menn før eller senere. Dersom han forklarer det med at han er sliten akkurat den kvelden - og dermed ser på det som en midlertidig og forbigående hendelse -  er sannsynligheten stor for at det blir nettopp en slik engangshendelse. Det samme gjelder dersom hun opplever å ikke få tenning en kveld, eller opplever smerter under samleie til tross for nok forspill. 

Dette forutsetter imidlertid at man klarer å la være å engste seg førut for det neste seksuelle møtet, og det er jo ikke nødvendigvis alltid så lett. Det kan derimot hjelpe å vite at det er helt normalt at ting ikke går helt etter planen i blant, og at det ikke betyr at man har eller holder på å få et seksuelt problem av den grunn! 

Livet påvirker seksualiteten vår veldig, uansett hvilket kjønn vi er. Fortsatt eksisterer det likevel til en viss grad en forventning om at mannen alltid skal ha lyst på sex, alltid skal være klar for sex og ikke minst alltid si ja hvis tilbudet er der - gjerne helt uavhengig av tid, sted, tenning, stressnivå og dagsform. Tv-serier rundt omkring forsterker gjerne dette urealistiske bildet av hvordan mannen skal være ytterligere, og mange menn har urealistiske forventninger til seg selv på det seksuelle området. Det er derfor det er så viktig å være klar over at også seksualitet kan være like påvirket av stress, dagsform og generelt det å være "i humør" som kvinners kan være. Dersom man har rom og toleranse for at seksualiteten ikke alltid er helt på topp, øker man sannsynligheten for et godt sexliv i lengden. 

Når bør du søke hjelp? 

For noen er derimot problemene større enn det som kan kalles normalt. Et seksuelt problem begynner å bli betydelig når det begynner å påvirke parforholdet og sexlivet i veldig negativ retning.

Et tegn på at parforholdet begynner å lide er dersom det seksuelle problemet medfører et kommunikasjonsmønster kalt tilbaketrekning.  Det viser seg gjerne ved at den som har et seksuelt problem kanskje trekker seg unna samtaler om problemet når partneren prøver å ta det opp. Det skjer ofte ved at personen enten blir avvisende, stille, stenger av mentalt eller på andre måter avviser muligheten for samtale. Noen ganger vil vedkommende også fysisk forlate rommet når partneren prøver å ta opp temaet. 

I noen forhold kan rollene her være byttet om, slik at det er den som ikke har et seksuelt problem som vegrer seg for å snakke om det, men fellestrekket for denne måten å kommunisere på er at jo mer den ene partneren presser på om å få snakket om problemet, jo mer trekker den andre seg tilbake i skallet sitt. 

Tilbaketrekning er en av flere måter å handle og kommunisere på i et forhold som øker risikoen for brudd. Det gir gjerne den andre en intens følelse av håpløshet når partneren ikke er villig til å annerkjenne eller snakke om at problemet er der. Da øker gjerne det seksuelle problemet i omfang: Det går fra å være et vondt, men levelig, problem til å bli et problem som etter hvert også handler om at man ikke er villig til å gjøre noe for å komme videre med det. Velger man å begrave hodet i sanden må man før eller senere både ta tak i det seksuelle problemet – som gjerne har vokst fordi man ikke har tatt tak i det – og ofte prøve å bli tilgitt av partner for å ikke ha tatt tak i problemet før. Det gjør gjerne det hele langt vanskeligere. 

Andre ganger medfører det seksuelle problemet at parforholdet begynner å lide på andre måter: Økt krangling, mer misnøye og det at man sjeldere er kjælige med hverandre er andre tydelige tegn på at noe bør gjøres. Kanskje unngår den ene eller til og med også begge to sex og intimitet helt etter hvert, av frykt for det som oppleves som nye seksuelle nederlag.

Dersom problemet påvirker mye av din daglige fungering kan det også være lurt å gjøre noe med problemet, spesielt dersom du tenker så mye på problemet at du begynner å slite på jobben eller med å konsentrere deg. Det samme gjelder dersom problemet opptar mye av din generelle tankevirksomhet, slik at du bruker mye tid og krefter på å gruble rundt det. 

Dersom du er singel og vegrer deg for å ta kontakt med nye partnere og/eller unngår potensielle seksuelle situasjoner på grunn av problemet ditt, er det også greit å ta tak i det. Den generelle regelen er at dersom problemet begynner å gå utover livskvaliteten din så er det på tide å gjøre noe med det. 

***

OM FORFATTEREN

Lillian Rydning er utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo, og jobber til daglig som psykolog i privatpraksis og hos therapion.com. Hun jobber med kognitiv atferdsterapi innenfor blant annet livsstilsendring, depresjon og sexologiske problemstillinger. 

THERAPION.COM NORGE

Pårørende som støtte eller hinder for livsstilsendring

Tenk deg at en person som står deg nær har nødt til å endre livsstil av helsemessige årsaker. Kanskje må vedkommende slutte å røyke, gå ned i vekt, begynne å trene eller bli flinkere til å ta medisinene sine. Støtte fra deg som pårørende kan øke sannsynligheten for at vedkommende lykkes. Problemet er bare at vanlige måter å prøve å hjelpe på faktisk ofte virker mot sin hensikt, og kan gjøre det mindre sannsynlig at vedkommende endrer seg.

Retterefleksen: Trangen til å rette på og korrigere den andre.

Mange som er glade i å hjelpe andre mennesker føler en trang til å omtrent rope “stopp!” og si til personen som trenger å endre sine vaner at det finnes en bedre måte å gjøre ting på. 

Det er kanskje spesielt ved overvekt at man ser denne trangen til å korrigere den andre tydeligst: Den pårørende, og ofte også helsearbeidere, utnevner seg veldig ofte til “matpoliti,” der den overvektiges valg stadig kommenteres på, kritiseres og/eller påpekes på ulike måter. Dette viser seg gjerne i form av spørsmål som “bør du egentlig spise det der?” og andre kommentarer på hva vedkommende skal spise eller ikke spise. 

Trangen til å rette på det den andre gjør, spesielt hvis det er snakk om et område man allerede selv mestrer, kan være ekstrem sterk, og til og med nesten automatisk.  Det er derfor man kaller det å ville korrigere, påpeke eller rette på det den andre gjør for “retterefleksen.” Intensjonen er gjerne veldig god, men det mange ikke er klar over er at denne typen tilbakemeldinger til den som skal endre seg veldig  ofte fungerer mot sin hensikt.

Ingen liker å bli fortalt hva de skal gjøre. 

Ytterst få mennesker liker å bli fortalt hva de skal eller ikke skal gjøre. Når man blir forsøkt overtalt til noe er det helt menneskelig å ville stritte imot, spesielt hvis man i utgangspunktet har motstridende følelser til å endre seg. Alle mennesker liker å føle at de har kontroll over seg selv, sin egen kropp og sin egen skjebne. 

Når man blir fortalt hva man skal gjøre trues denne følelsen av kontroll, og den naturlige responsen er å protestere på de måtene vi kan. “Ja, men....” etterfulgt av grunner til hvorfor vedkommende ikke kan endre seg er derfor en veldig vanlig og naturlig respons når pårørende bruker “retterefleksen.” 

Dersom den andre mot formodning gir etter bare for å få fred, vil han eller hun ha lett falle tilbake i gamle mønstre igjen. Vedkommende har ikke følelsen av å gjort valget selv, og noen ganger kan det å falle tilbake også være en protest mot “hjelp” som har blitt opplevd som direkte ubehagelig, sårende og invaderende. Det å ikke gjøre slik man blir bedt om kan dermed være en måte å få tilbake følelsen av å kunne bestemme over sitt eget liv.

Hva du faktisk kan gjøre. 

Det viktigste du som pårørende kan gjøre er derfor å trene deg opp til å motstå trangen til å bruke “retterefleksen” din på den du ønsker å hjelpe. Det innebærer blant annet at du ikke gir råd og tilbakemeldinger med mindre du har blitt eksplisitt bedt om det. Selv da bør du begrense rådene til der og da, og ikke ta det som tegn på at du kan bruke retterefleksen når som helst i tiden som kommer. 

Spør i stedet gjerne den andre hvorfor de selv ønsker å endre seg, og hvordan de tror de kunne gjort det hvis man tar deres unike livssituasjon med i betraktningen. Å hjelpe den andre til å finne frem til vedkommendes egne grunner til å ville endre seg fungerer langt bedre enn å si hvordan og hvorfor du mener at de må endre seg. 

Varig endring er langt lettere å få til når det har utgangspunkt i den enkeltes ønsker, behov, forutsetninger og livssituasjon, og hver enkelt må få lov til å finne sin egen vei. Du som pårørende kan være en flott støtte på denne veien, forutsatt at du ikke prøver å bestemme hvordan veien skal være. Vær gjerne der for humpene i veien og for å minne vedkommende om hvor langt han eller hun har gått, men la den andre selv finne ut hva som passer best for han eller henne.   

Ps. Fikk du også lyst til å svare “ja, men....” etterfulgt av gode grunner til hvorfor du vil fortsette å bruke retterefleksen nå som du ble fortalt hva du burde gjøre? Det er i tilfelle et godt eksempel på hvordan retterefleksen fungerer i praksis. 

***

OM FORFATTEREN

Lillian Rydning er utdannet psykolog fra Universitetet i Oslo, og jobber til daglig som psykolog i privatpraksis og hos therapion.com. Hun jobber med kognitiv atferdsterapi innenfor blant annet livsstilsendring, depresjon og sexologiske problemstillinger.

Therapion.com NO - www.therapion.com/no

Hånd i hånd med Bulimi

 

Bulimia Nervosa, mer kjent som Bulimi, er en spiseforstyrrelse som rammer mange mennesker og spesielt kvinner i den vestlige verden. En vanlig oppfatning er at kun unge kvinner rammes, men faktum er at lidelsen ikke har noen aldersgrense og at den heller ikke diskriminerer hva angår kjønn. Både menn og kvinner rammes. En person som lever med Bulimi vil bruke enormt mye tid på mat, både fysisk, men ikke minst også psykisk. Typisk blir dagligdagen preget av uopphørlige tanker om mat, kropp og vekt, angst og mangel på kontroll.

Hva er bulimi?

Bulimi kjennetegnes først og fremst av et spisemønster med overspisninger og påfølgende oppkast for å kvitte seg med den mat man har inntatt. Det kan også benyttes andre metoder for å kvitte seg med maten etter en overspisning, for eksempel bruk av avførende legemidler eller vanndrivende stoffer. Forut for en overspisning vil det hyppig ses at personen har forsøkt å unngå å spise for meget, eller bestemte fødevarer, hvorfor det oppstår stor sult, og dermed naturlig nok en stor trang til overspisninger.

En overspisning vil si at man spiser en stor mengde mat over kort tid. Ofte dreier det seg om virkelig store mengder, hvilket personen som inntar det kan være pinlig berørt over. Lidelsen holdes derfor som oftest skjult, og medfører stor skam og skyldfølelse. Mange kan leve med Bulimi som en del av sin hverdag i over flere år, uten at deres nærmeste vet noe om sykdommen.

Bulimi kan arte seg forskjellig fra person til person. Det som gjentar seg er dog de nevnte symptomer, som innebærer  episoder med overspisning med påfølgende oppkast. I tillegg til at man har episoder hvor man spiser store mengder mat over kort tid, er det et kriterium for lidelsen at man opplever et kontrolltap i forbindelse med overspisningsepisoden. Negativ selvvurdering basert på ens kroppsform og vekt, inkluderes også som et diagnosekriterium, alt i følge det amerikanske diagnosesystem DSM- IV. Hyppigheten i overspisninger og oppkast kan variere fra person til person. Noen gjentar overspisingsepisoder med oppkast opptil flere ganger etter hverandre, flere ganger på en dag, mens andre har en episode og stopper her.

Bulimi og følelser

Uansett hyppigheten i episodene med overspisning er det avgjørende å bryte det spisemønsteret man har kommet inn i for å komme ut av Bulimien. Dette er svært vanskelig for de ramte, for hva med følelsene da? Bulimi sees ofte som uttrykk for, eller en reaksjon på, en rekke vanskelige følelser, som personen ikke er i stand til å holde ut, kjenne på eller akseptere. Ved nærmere undersøkelse av bulimiske pasienter viser det seg ofte at bestemte situasjoner kan trigge en overspisning eller et sug etter å overspise. Sulttilstand er en meget viktig og opprettholdende faktor, hvorfor en innføring av regelmessige måltider er en viktig del av behandlingen. Men i tillegg kan det nesten alltid avdekkes vanskelige følelser hos den ramte, som denne ikke føler seg kompetent til å håndtere, og som slik kan sees som en medvirkende og tilgrunnliggende faktor for utløsning av en overspisning/oppkast episode.

Behandling

Når man lider av en spiseforstyrrelse er det viktig å identifisere de opprettholdende faktorene for lidelsen, slik at man hurtigst mulig kan komme ut av de uhensiktsmessige handlingsmønstre man sitter fast i. Årsakene til at man får en spiseforstyrrelse kan være individuelle, men ofte ser man at det ligger mange negative selvvurderinger til grunn hos de som rammes. Da kan man sammen med en terapeut modifisere de negative og feilaktige syn man måtte ha omkring seg selv, om mat og om kropp, samt fokusere på atferden, som under alle omstendigheter må forandres for å komme ut av den pågjeldende spiseforstyrrelse. Man må igjen ta kontroll over maten og livet sitt, fordi man har havnet i en situasjon hvor det nå tilsynelatende er maten som kontrollerer.

Når man kjenner igjen negative strategier, som opprettholder lidelsen, kan man lettere avstå fra disse og komme videre. Online terapi kan være et godt valg for deg som søker hjelp.

***

Om forfatteren

Karen Chika Gjølmesli  - Bio: Norsk psykolog, utdannet fra Københavns Universitet. Speciale indenfor kognitiv atferdsterapi i forhold til behandling av Obsessive Compulsive Disorder.  

THERAPION.COM NORGE